Om å kasta syndene bak min rygg

Som noen vett går eg jevnlig i bibelgruppa sammen me ein kjekke gjeng med jenter. Eg har opplevd flere gonger at noen blir overaska av detta faktumet, men ja, som kristen går eg i bibelgruppa. Eg kan te tider forstå at de blir overaska, for eg passe ikkje alltid inn i deiras perspesjon av ein kristen. For tiå holde bibelgruppå på med ein gjennomgang av "fader vår", og me e nettopp blitt ferdige med "forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere". Det e vel akkurat denna delen av fader vår eg tidligere har skomma litt fort gjennom, eg har vel egentlig aldri heilt forstått omfanget av det heila..

"Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere."

Javel, du ska tilgi meg, eg ska tilgi dei, elle ska eg og tilgi meg sjøl? Gud hjølpe meg... Heldigvis har Bibelen og ein forklarande evne, den forvirre ikkje alltid det mær te. Itte å ha lest noen kapitler og et par vers satt eg igjen me ein "aha" opplevelse. Det lika eg. Eg føle eg stige et par hakk på intelligens-skalaen då. Så då satt me der 8 jenter å ba i vårt stille sinn om tilgivelse for våre synder (som noen påpekte tok forferdelig lang tid), for å deretter "kaste våre synder bak vår rygg". Som i den barnasangen; "han har kastet alle syndene bak sin rygg, han ser dem ikke mere".

Mine synder for derfor ut stuevinduet te vertinnå for kvelden, og ein lettelse tok plassen i steden. Tenk at noe så enkelt og barnsligt kan ha så stor effekt?