Høstpynt

Tips!

Har du lagt risgrøt på lørdagen, og har litt grøtrester igjen? La grøten stå i kjøleskapet øve nattå og lag rislappar te søndagskaffien! Det e jo bara så godt! Nesten litt som vanlige lappar, bara mye mer saftigare.

(Detta e kanskje noe alle i verden vett om, men det va nytt for meg!).

Ingredienser:

Ca 5 dl risgrøt
3 ss sukker
1 dl hvetemel
1/2 ts kardemomme
3 egg

Bland eggene i risgrøten, og tilsett resten av ingrediensene. Stekes på middels varme. Serveres med rømme og syltetøy.

24 år og divasang

Oktober kom og eg blei et år eldre. Ganske uungåeligt egentlig. Eg lika denna alderen, midten av 20 - årene. Voksen og fri, men har allikavel tittelen "ungdom." Dagen blei feira med jentene mine rundt middagsbordet på Åkra. Eg hadde diska opp kalkun, waldorfsalat poteter og saus. De va visst sultne dessa jentene mine, for ikkje mindre enn 2 kg kalkuna blei spist opp. Vanligvis klaffe bursdagen min med kulturnatthelgå i Haugesund. Og i år var ikkje et unntak.

På Totalen sang Elsa Aadnesen divasanger fra 20 te 40 tallet. Lokalet va stappfult og me var heldige som fekk sofasittegruppa rett med scenen. Ein flotte konsertopplevelse kor frysningane for nerøve ryggen når kjære Elsa tok for seg Edit Piaf. Me traff blink med den konserten, og det gjorde me vel forsåvidt med den andre og..

Turen gjekk videre te Høvleriet for å hørra på ei gruppa som kalla seg The List. Me var desverre ikkje lika heldige med sitteplassane her og havna langt bak med baren. Allikavel va bandet imponerande og eg tenke at eg må hørra litt mær på dei. Det blei ein rolige, men begivenhetsrik bursdagsfeiring detta året. Kanskje lika greit ittesom adle runde 25 neste år...obligatorisk tullball har me bestemt oss for!

Best under press...eller?

Eg har ein egenskap som eg e noelunde bekymra for, og det e evnen te å utsetta ting te det latterligaste. Faktisk så latterlig at eg sitte stilt å rolig å vente på et panikkanfall. Faktisk SÅ latterlig at eg sitte her å skrive om det på bloggen min, istendfor å varra fornuftig å begynna å jobba. Mi altfor ambisiøsa praksisoppgava består nå av kun 768 ord. Den skal voksa te 7500 ord. På ti dagar. Huff!

Det heila fasinere meg. Kordan kan eg varra så glødande engasjert, men samtidig bry meg så lite? E eg rett og slett skoleleie? Fått nok av oppgaver, metoder og refleksjonar? Hjernen går i sirup og vokabularet mitt e tomt. Det love godt for praksisoppgavå. Allikavel e eg ikkje bekymra. Detta har eg gjort hundre gonger før. Utsatt-utsatt og utsatt litt te. Det e kje før eg våkne panikkslagen midt på nattå at motivasjonen te å skriva slår inn. Noen ting lære man aldri. Planlegging og rydda tid te gode formuleringar og dype refleksjoner klare eg aldri å få te. Åjoda, gode refleksjoner mens hjernen jobbe i 200 km/timen får eg te, men det e blotta for ro, kontroll og zen-lignande tilstander. Eg lika å skriva, men det best onna press og helst med mye stress og panikk.

Eg trenge verkligen å ta meg i samen. Skikkelig i samen. Men kanskje eg kan ta meg i samen i mårå?