Eg har ein egenskap som eg e noelunde bekymra for, og det e evnen te å utsetta ting te det latterligaste. Faktisk så latterlig at eg sitte stilt å rolig å vente på et panikkanfall. Faktisk SÅ latterlig at eg sitte her å skrive om det på bloggen min, istendfor å varra fornuftig å begynna å jobba. Mi altfor ambisiøsa praksisoppgava består nå av kun 768 ord. Den skal voksa te 7500 ord. På ti dagar. Huff!
Det heila fasinere meg. Kordan kan eg varra så glødande engasjert, men samtidig bry meg så lite? E eg rett og slett skoleleie? Fått nok av oppgaver, metoder og refleksjonar? Hjernen går i sirup og vokabularet mitt e tomt. Det love godt for praksisoppgavå. Allikavel e eg ikkje bekymra. Detta har eg gjort hundre gonger før. Utsatt-utsatt og utsatt litt te. Det e kje før eg våkne panikkslagen midt på nattå at motivasjonen te å skriva slår inn. Noen ting lære man aldri. Planlegging og rydda tid te gode formuleringar og dype refleksjoner klare eg aldri å få te. Åjoda, gode refleksjoner mens hjernen jobbe i 200 km/timen får eg te, men det e blotta for ro, kontroll og zen-lignande tilstander. Eg lika å skriva, men det best onna press og helst med mye stress og panikk.
Eg trenge verkligen å ta meg i samen. Skikkelig i samen. Men kanskje eg kan ta meg i samen i mårå?
Her.
for 11 måneder siden
2 kommentarer:
''Tar det i mårå'' - kjenne godt te den !! :P
Haha, hørtes ekstremt kjent ut. Eg trur d e ett eget gen som e dominant sjå folk som oss, hjernen våras vil rett og slett ikkje prestera viss an ikkje e onda press! :D Eg leste meg igjønå heila mattepensumet te matte 3 på ei uka, og lerte matriserekning skikkeligt 12 timar før eksamen, og fekk B! Så eg trur kje me kan for d, me e nok barra født sånt! Lykka t m oppgavå jaffal, miss ju!
Legg inn en kommentar